Løvetannminner jeg trodde var glemt

Payback time? Karma? Straff? Påminnelse av en eller annen grunn?

Noen ting får en til å huske ting fra barndommen som egentlig er forsøkt glemt.

Jeg kom hjem i dag og fant en haug med løvetann ved inngangspartiet. Først ble jeg irritert fordi vi har nok løvetann, og jeg prøver virkelig å bli kvitt dem.

Men så kom minnet opp i hodet mitt og jeg tenkte at dette må jo være payback time eller karma eller noe sånt.

Jeg husker ikke eksakt når, men tror det må ha vært helt i i starten av ungdomskolen.

På vei hjem fra skolen plukket jeg løvetann. Ingen normal aktivitet, men akkurat den dagen gjorde jeg det.

På vei opp den siste bakken gikk jeg forbi rekkehuset der en god klassevenninne akkurat hadde flyttet fra. Faren hennes var arkitekt og nå hadde de flyttet inn i drømmehuset, og jeg mistet en god venninne i nabolaget. Det var tydeligvis noe jeg ikke likte. Det var trist rett og slett.

Ny rekkehuseier hadde opparbeidet ny hage ved inngangspartiet og jeg ble stående å se ned på den helt perfekte brune firkanten med et gjerde rundt av små pinner og tau. Det skulle sikkert bli plen en dag.

Av en eller annen grunn kastet jeg hele buketten med løvetann høyt opp i lufta og den spredte seg perfekt utover den nysådde plenen.

Smilte litt for meg selv. Nesten litt sånn farvelstemning i lufta. Slutt på en epoke. Og så tuslet jeg rolig videre.

Bakken jeg gikk svingte seg som en elv og jeg passerte neste sving og var nesten ved endes da en på sykkel tok meg igjen. Mannen på sykkelen stoppet, gikk av sykkelen og tok godt tak i meg.

Med bestemt stemme sa han; "Det var du som kastet løvetann i hagen min, ikke sant?"

Jeg kikket opp på han og nikket. Han hadde mørk blazer på seg. Fra kjøkkenvinduet hadde han sett meg og lurte på hvorfor i alle dager jeg kom på å gjøre noe sånt.

Det hadde jeg ikke noe svar på. Fortalte han at jeg savnet venninna mi som bodde der før han. Det bare skjedde.

Han virket sint, men behersket, og sa at jeg måtte bli med han tilbake og plukke opp alle blomstene. Hvilket jeg lydig gjorde. Der gikk vi tause nedover bakken igjen med sykkelen hans mellom oss. Følte på litt skam da ja...

Dette var antakeligvis noe av det verste jeg hadde gjort så langt i livet mitt. Bare så det er nevnt.

Jeg trøkket forsiktig rundt på den perfekte brune firkanten og plukket opp alt som hadde med løvetann å gjøre. Kikket på han. Han nikket. Jeg gikk litt slukøret opp på veien med alle blomstene, og kastet hele buketten på nytt, men nå i veikanten så fort jeg var kommet et stykke unna.

Grunnen til at jeg husker litt når dette var er fordi mannen var tysklæreren på skolen. Så glad jeg hadde valgt fransk. Og så glad dette ikke var min vanlige skolevei.

Jeg så ikke hvem som kastet løvetann ned til oss, men jeg skal plukke dem opp og smile. Helt sikker på at det ikke var tysklæreren på ungdomskolen.

 𝗔𝗻𝗯𝗲𝗳𝗮𝗹𝗶𝗻𝗴:

Ikke kast løvetann på tomta til andre! Gjør du det, kommer de tilbake. 😉