Det handler om å finne ut av hva man virkelig vil, og så gjøre det. Deretter minne seg selv på hele tiden at man vil, mens man gjør det.
Nå har jeg i over en måned vært ansatt som økonomi- og markedsansvarlig i Toolsinvent. Selskapet til min samboer. Jeg har vært med siden oppstart (2010/2011). Jeg har sittet på benken og løpt på banen når det har vært behov for det (i tillegg til min vanlige jobb). Det har vært administrative ting hele veien. Jeg har vært med i beslutninger og fått tilføre idéer. For en reise det har vært.
For to år siden sa han opp sin faste jobb for å holde på med egen bedrift på fulltid. Selskapet fikk midler fra Innovasjon Norge, og det var da en "nå eller aldri-" tanke som gjorde at vi besluttet å satse. For oss var det naturlig at familien tok dette valget sammen. Det "koster" å drive for seg selv og hele familien må være med på notene. Han ble fort hanket inn som konsulent i annet selskap også, og takket ja for å få med seg ytterligere erfaring. En viss trygghet i det er det jo også.
I våres sa jeg opp min faste jobb som serviceleder i et større IT-selskap for å ta over oppgaver i Toolsinvent, og for å bygge erfaring for egen del. Det var et tøft valg å ta (mer om det siden). Trygghet er for meg en viktig verdi. Jeg drømmer om å leve av andre ting enn å markedsføre verktøy (tro det eller ei), men alt jeg tilegner meg av kunnskap som gründer nå, får jeg bruk for når drømmen min skal realiseres. For jeg skal på sikt hjelpe andre som står og lurer på om de skal, eller ikke skal. Hvilke valg de skal ta er ikke så viktig, men jeg har verktøy som kan hjelpe dem med å se hva som er de rette valgene for dem. Først skal vi lykkes med Toolsinvent, og vi er på god vei, og så skal jeg skape enda mer, og bli enda mer trygg på at det kommer til å gå bra. Det er alt noe på gang i startgropa, og det heter Modige Tanker.
Vi, samboeren og jeg, får endel kommentarer av venner og kjente. Alle er positive, men undrende. Noen spør oss om vi virkelig tør å jobbe sammen i tillegg til å være samboere, og det forstår vi. Svaret er at ja, det tør vi. Og for en gavepakke det har vært, for meg iallfall.
Jeg har siden jeg ble formelt ansatt vært med daglig leder, altså samboeren min, rundt i møter med kunder, leverandører og samarbeidspartnere. Det har vært utelukkende positivt, og det aller beste jeg har fått ut av dette er å se nye sider ved mannen jeg har vært sammen med i over 13 år. Vi kjenner hverandre som kjærester, samboere, foreldre, og venner, men ikke som kollegaer. Men nå også det. Jeg lar meg imponere over hans enorme kapasitet, kreativitet, kunnskap, gjennomføringsevne og stå-på vilje. Det har satt spor i meg å se hvordan han med sitt humør skaper god stemning rundt brukere på VTA-avdelingen som hjelper oss med pakking av varer. Så heldig jeg er som får se disse sidene også ved min bedre halvdel og sjef. Han er sjef, sier han, fordi jeg lar han få lov å si han er det. Sannheten er at vi styrer skuta sammen. Vi utfyller hverandre veldig bra. Han er nytenkeren og jeg er idealisten. Han er initiativtakeren og jeg er administratoren.
Kanskje ikke til å tro, men vi har mer tid med barna nå. Vi jobber like mye som før (sikkert mer) men vi gjør det når det passer oss. Vi bestemmer tempo og fremdrift og barna blir prioritert. Stressnivået i familien er lavere. Vi har mye større forståelse for hverandres hverdag. vi er jo alle i samme bedrift. Foreløpig har valget om å satse på det litt utrygge, usikre og skumle vært det beste valget. Det viser seg at det å være modig kan by på all verdens av muligheter.
Nå må vi jobbe på og komme oss nærmere målet. Tiden er ikke inne enda til å høste frukter.