«Nå snakker du med deg selv igjen mamma!» konstaterer minimi.
Det er lørdag formiddag og Susanne, min datter på 9 år sitter i stua sammen med meg og ser på sin Ipad, mens jeg holder på å tilegne meg mer nødvendig kunnskap om Facebook-annonsering. Akkurat det temaet er et eget fag og det er ikke bare bare å bli god på dette her. Kvelder og helger må også benyttes.
Når jeg jobber alene og lurer på ting, så prater jeg med meg selv. Det har jeg alltid gjort. Jeg hadde alltid med meg en venn da jeg var liten hvis jeg var alene (uten en fysisk venn). Den vennen kunne være hvem som helst. Jeg tilpasset min fiktive venn etter hvem jeg trengte å prate med i den situasjonen jeg var i. Sånn holder jeg på enda i godt voksen alder.
Susanne sier, «Når jeg leker alene later jeg som at jeg har en venn med i leken mamma».
Jeg sier, «Det er lurt. Når man kan lage en venn slik i tankene er man jo aldri alene».
For meg har dette vært normalen så lenge jeg kan huske. Om det er normalt eller ei vet jeg ikke, men det har hjulpet meg i mange sammenhenger nettopp det å kunne visualisere en person å snakke med.
Jeg vet at min mamma også gjør dette, og jeg husker veldig godt at min mormor gjorde det. Stod hun på kjøkkenet pratet hun som om hun hadde en venn der. « Er det nok poteter, kjøtt, saus, grønnsaker?», kunne hun spørre seg selv eller denne vennen sin. "Du må huske å henge opp tøyet etterpå", kunne hun si til seg selv. Går dette med å prate med seg selv i arv tro?
Forskning viser at det å snakke med seg selv kan være tegn på høy intelligens.
Ikke så sikker på at intelligensen min er særlig mer enn normalen, men...
Det hevdes også at vi som snakker med oss selv har bedre kognitive funksjoner, og det føler jeg kan stemme. I det Store Norske Leksikon står det: Kognitive funksjoner er de mentale funksjoner som har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnskapstilegnelse. Kognitive funksjoner omfatter sanseoppfattelse (persepsjon), oppmerksomhet (konsentrasjonsevne), hukommelse og logiske evner (begrepsdannelse, resonnerende evner, teoretisk intelligens), problemløsning og språk.
Jeg prater med meg selv ofte, hver eneste dag tror jeg. Det kan være jeg diskuterer en beslutning som skal tas hvor den jeg prater med kan være ganske så imot det jeg ønsker å oppnå. Jeg må da argumentere godt. For dem som ikke prater med seg selv må jeg jo høres helt gal ut. Kanskje er jeg det, men som sagt dette hjelper meg i de fleste sammenhenger. Ikke alltid jeg snakker kjempe høyt, men mumler litt i mitt stille sinn.
På vei til et møte kan jeg godt snakke høyt med meg selv i bilen. Late som om møtet finner sted og benytte kjøreturen til å forberede meg på en situasjon som kan oppstå. Hvilke temaer kan komme opp. Hvilke svar må jeg ha klare, tenkt igjennom osv. Ren mental trening og tilstandshåndtering følger med som et pluss her.
Dette med å prate med seg selv i bilen kan også by på store utfordringer. For en tid tilbake hadde jeg et møte i vente som jeg grudde meg veldig til. Jeg skulle klage på noe, sette en person på plass fordi hun hadde antatt noe om meg, og jeg visste at jeg hadde rett. Jeg holdt en monolog i bilen og så for meg dette menneske. Plutselig ser jeg at mobilen er koblet på bilen, et grønt telefonrør lyser i mot meg og jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen. Jeg holdt snavla en liten stund, og så sa jeg; «Hallo?».
Det ble stille lenge. Jeg la på. Foran meg i bilkøen, på vei inn i rundkjøringa, var samboeren min i sin varebil. Jeg forsto hva som hadde skjedd...igjen... Hans samtale ble koblet på min bil igjen. Jeg prøvde å roe meg ned og tenke over hva denne personen kunne ha hørt av det jeg sa som egentlig skulle ha pratet med min samboer. Uansett hvordan jeg vridde på dette så kom jeg frem til at vedkommende har hørt nok til å forstå at jeg var super irritert. Fullførte tanken min med at han må jo ha skjønt at dette ikke var rettet mot han. Samboeren min må ha fått hentet sin samtale tilbake til egen bil igjen. Han svarte ikke da jeg ringte han, men han ringte meg opp igjen etter samtalen sin og lo. Joda jeg hadde blitt hørt og min samboer hadde beklaget. Det ble visst bare gøy, men ikke for meg. Jeg har vært mer påpasselig med prat i bil etter dette og jeg holder meg langt unna bilen til samboeren. Ulemper også med denne mobilteknologien altså.
Før en eksamen kan jeg late som om at jeg står foran en forsamling hvor jeg er foredragsholderen og skal forklare stoffet. Ja ja, det kan innimellom komme spørsmål fra salen som jeg må svare på. Bare å le ja, men det fungerer.
«Du forstår ikke dette dersom du ikke kan forklare det til meg», sa mamma da hun hørte meg i lekser som barn. Jeg har en klok mamma. Nå i voksen alder ser jeg at hun hadde helt rett, og jeg bruker de samme teknikkene med mine barn. Kan de ikke klare å forklare meg nytt stoff de lærer på skolen så har de heller ikke forstått det godt nok enda. De må da lære seg stoffet bedre og så forklare, og helst høyt for meg eller gjerne for en fiktiv venn. Det er gull.
Det er mange fordeler med å snakke med seg selv, eller med en fiktiv venn om du vil. Utover at forskere har konkludert med at vi som prater med oss selv er mer intelligente, at vi trener hjernen til å huske bedre og har bedre kognitiv funksjon kan vi også ta innover oss at:
· Hjernen vår jobber mer effektivt
· Hjelper oss å organisere tankene våre
· Vi blir smartere
· Gjør det lettere å lære ting
· Kan motvirke stress og angst
Mer om dette kan du lese her:
Jeg fortsetter nok med min småprating (også i bilen), og så for folk rundt meg bare flire litt.
Annet:
Derfor er det sundt at snakke med sig selv:
Comments