Det var dugnad i gata og en av oppgavene denne dagen var å felle et stort tre som stod litt alene og tok utsikt for enkelte av oss. Treet var ikke helt enkelt å få ned for å si det slik, og vi måtte ha hjelp av en traktor for å få dratt det ned. Da treet omsider falt klamret min 7 år gamle datter seg rundt meg og gråt. Det var så trist å se at treet ble tatt livet av. Det var sikkert kjempevondt for treet, sa hun. Jeg trøstet selvfølgelig, og forklarte at trær ikke følte smerte sånn som oss mennesker. Hvordan vet du det mamma? spurte hun. Ja, hvordan vet jeg det, tenkte jeg. Jeg har bare lært at det er sånn og akseptert det. Det virker fornuftig. Ingen grunn til å tenke nytt om det. Sånn er det med så mange ting! Vi bare aksepterer at sånn er det. Sånn har det alltid vært.
Når det gjelder trær og følelser er jeg ganske sikker på at jeg svarte rett. Men det fikk meg til å tenke. Hva med alle andre svar jeg gir min datter som er i «hvorfor det- og hvordan vet du det-» alderen.
Tenkt deg at barn er litt sånn som PC’er. De kommer til oss helt rene og med et operativsystem, klare til å installere programmer så de kan utføre de «oppgavene de skal» her i livet. Vi som foreldre starter tidlig med å anbefale hvilke programmer de bør ha. Programmer som gjør det lettere for dem å vite hvordan de skal forholde seg til rett og galt. Hva som er lett og vanskelig. Hva man skal tro på og ikke tro på. Hvilke verdier som betyr noe osv. Men det er våre egne programmer vi anbefaler våre barn å installere. Det er den siste versjonen vi har i oss de får servert. Men hvor oppdatert er vår versjon? Står vi av og til i fare for å anbefale installering av en for gammel versjon som gjør at de ikke blir kompatible med alt annet som må passe inn?
Det installeres programmer som arkiveres i det ubevisste. Forestill deg at det ubevisste sinnet vårt er som arkivet på PC’en. Du som mamma er kanskje en av de som danner grunnlaget for hvordan ditt barn oppretter de første mappene og filene i sitt arkiv. Mappestrukturen vokser i takt med at barnet ditt lærer seg nye ting. De systematiserer og arkiverer informasjon i de rette mappene i minnearkivet. Denne dagen lagret min datter en fil som inneholdt informasjon om at trær ikke har følelser.
Hver eneste dag påvirkes hver og en av oss av 2-3 millioner av inntrykk. 60-70 000 tanker i døgnet har vi. Vi som voksne har mer erfaring og evner nok i større grad enn barn å filtrere all denne informasjonen, samtidig som vi nok også begrenser oss mer. Vi generaliserer, forvrenger og sletter informasjon vi får utfra de programmene vi går på. Hele 90-95% av våre handlinger utføres basert på programmer vi har etablert i det ubevisste sinn.
Barn har ikke tilgang til det samme mengde minnekartotek eller arkiv som vi voksne har. De sluker informasjonen de får nærmest rått, og lagrer. Fra 0 til 7 år er vi i pregningsfasen og tar til oss informasjon som svamper. Mellom 7-14 år er vi i utviklingsfasen, årene fra 14-21 år er sosialiseringsfasen, og fra alderen 21-28 år snakker vi om modningsfasen. De har ikke noe særlig filter i en alder av 7 år. De kan ikke enda på grunnlag av den informasjonen de har generalisere, forvrenge og slette informasjon de ikke trenger eller ønsker. Har de ikke hørt noe om temaet før tar de til seg det de sanser først om temaet. Barn jobber nok langt mer bevisst, er mer til stedet, og bruker sitt bevisste sinn fremfor å gå på vaner når de utfører handlinger, enn det vi voksne gjør. Min datter var virkelig til stedet da treet falt. Hun fulgte med på alt som skjedde. Enorme mengder informasjon ble behandlet i bevisstheten hennes. Ikke noe filter som bremset tankene og så følelsene. Alle menneskene, alt bråket og spenningen. Følelsene tok rett og slett overhånd som vi sier, og det er helt ok. Som mamma må vi bare forklare situasjonen så de forstår følelsene sine og reaksjonene som følger med. Jeg stod der jeg også og fulgte med, men fordi jeg har vært med på dette før slettet jeg tydeligvis masse «unødvendig» informasjon ettersom jeg i mitt arkiv visste hva dette gikk i. Jeg gikk på autopilot.
All informasjon vi sanser filtrerer vi gjennom våre programmer, våre tro- og overbevisninger, verdier, minner, erfaringer og metaprogrammer. Hele dette arkivet vokser fra vi er barn og det endrer seg underveis. Vi oppgraderer de programmer som skurrer. Når vi møter på informasjon som ikke stemmer med det vi har lært før kan vi velge å utfordre underbevissthetens arkiv og gjøre justeringer dersom det er nyttig for oss. Det er nyttig for oss dersom resultatene av vår tenking fører til følelser og handling som gir oss et bedre resultat enn tidligere. Vi endrer mening om ting etter hvert som vi tar innover oss ny lærdom. Vi har alle forskjellige arkiv. Ingen er like. Vi har alle vår helt egen modell av verden. Så det er rett å si at på seg selv kjenner man ingen andre.
Vi har 4 trinn for læring. Når barna får sin første sykkel og skal lære og sykle for første gang er de ubevisste mht hvordan og uten kompetanse. Så øver de og kommer i fase 2. Da blir de bevisste på hva de gjør, men fortsatt uten særlig kompetanse. De øver mer og bevisstheten øker og nå kommer også kompetansen på trinn 3. Når de når trinn 4 sykler de ubevisst rundt med kompetanse. Vi sier at de sykler på autopilot. Slik er det med all læring for alle. Å komme til trinn 4 når man skal lære noe nytt kan gå fort og det kan ta tid. Det kommer an på oppgaven og arbeidsinnsats.
Det er vel nesten vår plikt som foreldre å anbefale barna våre den mest oppdaterte versjonen av programvaren så de står rustet og kompatible til å møte den verden vi lever i? Utviklingen går fortere og fortere. Vi må hjelpe dem så de selv programmerer seg slik at de er åpne for endring, fortsetter med sin nysgjerrighet og ikke legger seg til uvaner som skaper hindringer og begrensinger for dem senere i livet. En uvane er noe man gjør på autopilot, trinn 4, og som ikke fører til positivt resultat. Vi som foreldre må bare selv holde oss oppdaterte, være mer til stedet når vi svarer og formulerer oss. Vurdere flere sanseinntrykk bevisst og ikke alltid surre å gå på autopilot. For det er nemlig ikke alle programmer vi går på som er bra for oss. Noen programmer begrenser oss og hindrer oss i å komme videre. Da kan vi ved bevisstgjøring endre tankemønster, oppdatere arkivet, føle annerledes om saken som vil bety en annen type handling/adferd og forhåpentligvis vil det gi oss et mer positivt resultat.
Så når min datter neste gang spør meg; Hvordan vet du det mamma? Så skal jeg hente frem arkivet mitt i saken og gjøre en ekstra sjekk på om mitt program er fornuftig, eller om jeg faktisk skal oppgradere til en nyere og mindre begrensende program for meg basert på ny viten. Barn har en egen evne til å bevisstgjøre oss bare ved å stille enkle spørsmål.
