Begrepet «Walk the miles» kjenner jeg skikkelig på om dagen.
Det er et mål der fremme som jeg virkelig må jobbe for. Jeg vet jeg får det til, for i motsetning til lignende situasjoner tidligere så har jeg bestemt meg, og jeg har forpliktet meg både til meg selv og til andre. Jeg skal nå dette målet. Koste det det koste må. Heldigvis er det ikke penger det er snakk om. Jeg kan nå målet bare ved å være meg og bruke tid på det. Men det krever trening, trening og mer trening. Planen frem til dette målet har jeg måtte justere flere ganger, og senest i dag. Hadde jeg ikke nå hatt klare indikasjoner på at jeg kan nå dette målet hadde jeg nok gitt opp. Men ved å ta til meg tilbakemeldingene jeg får underveis som konstruktiv feedback, og ikke som kritikk, har jeg fått en langt bedre og positiv innstilling til hele prosjektet. Å lytte til det som er positivt og ha fokus på det, og ikke bare ta til meg det som ikke er så bra, har blitt et viktig og avgjørende verktøy for meg.
Selv om dette ene store målet nærmest er altoppslukende om dagen har jeg også andre mål. Det er mål som er enklere å nå. Jeg har blitt flinkere til å feire målstreker underveis, og det i seg selv gir motivasjon til å fortsette. For hver målstrek er jeg litt nærmere hovedmålet.
Å gå de stegene som skal til er eneste vei til mål og suksess. Noen ganger er det så enkelt at man kan løpe avsted, andre ganger i nytt territorium er det nødvendig å investere mer tid og ressurser. Oppskriften er den samme. Alle stegene må følges skal resultatet bli bra.
