Så hvem er det som kommer til coaching, og hva er det som utfordrer dem i hverdagen?
Så langt i min praksistid har jeg møtt både menn og kvinner, gutter og jenter.
Felles for mange dem er at de føler at de ikke strekker til i sitt eget liv. De innfrir ikke forventninger som skapes rundt dem, og de tror at de er mislykket på sett og vis. De føler ikke de er på rett hylle i livet. De går rundt med en tomhet i seg som de ikke helt forstår.
Jeg har møtt de som er så fulle av angst at jeg har måtte henvise dem til andre, og jeg har møtt de som bare har behov for gode lange samtaler ved jevne mellomrom. Jeg har møtt de som er ensomme selv med mange rundt seg i livet, og de som savner en kjæreste og/eller barn. Noen orker ikke mer av jobben sin, men ser av det store bildet at det er bakkemannskapet hjemmet som må bidra mer, for jobben er perfekt den. For noen er ikke jobben perfekt, og da gjelder det å bidra slik at de finner ut av hva de vil jobbe med. Hva skal de søke på? Når skal de ta steget? Jeg har møtt mennesker som opplever å måtte håndtere at noen i nær relasjon har blitt syke, og at de nærmest utsletter seg selv for å få livene til dem rundt seg til å gå rundt. Noen savner et mer sosialt og et mer aktivt liv, men deltar nærmest ikke i eget liv pga helseutfordringer. Noen føler de har vokst fra vennegjengen eller at de ikke henger med i utviklingen, og aner ikke hvor de skal finne likesinnede. Jeg har også coachet single med barn som kjenner at dårlig økonomi ødelegger alt. Noen kommer med helt klare mål de vil nå, som å komme i gang med trening, bli flinkere til noe på jobb eller tilegne seg ny kunnskap. Har også coachet dem som ønsker å bli en bedre mamma eller pappa. Noen har barn som har havnet i feil miljø, eller sliter litt ekstra, og de som foreldre kjenner på en hjelpeløshet. Enkelte som kommer er også nedstemte og litt deprimerte.
Det er mange der ute ser jeg, som bare trenger noen å prate med. En de ikke har forpliktelser til og som stiller de nødvendige spørsmålene til hva de holder på med. Hjelper dem med å forstå hvorfor de tenker, føler og handler som de gjør. Alle har svarene i seg, vet egentlig selv hva de bør gjøre, men tillater seg ikke alltid å gjøre det, ikke engang tenke det som skal til fordi de har mistet troen på seg selv. Noen kommer med en fantastisk selvtillit, men livet stopper likevel litt opp i mangel på selvfølelse.
Jeg er takknemlig for at folk der ute oppsøker meg fordi de ønsker å få hjelp til å se ting klarere, bli mer bevisste på seg selv. Jeg er takknemlig for at jeg ser endring hos dem som velger å komme tilbake fordi de skjønner at de selv må gjøre jobben. En coach er ingen terapeut eller rådgiver. De coachiene som lykkes er de som innser at de bare kan endre seg selv og ikke andre.
Jeg er takknemlig for at jeg kan ha denne coachingen i tillegg til å bygge opp selskapet min samboer og jeg driver og som holder på med helt andre ting, Toolsinvent. Å være gründer er til tider tøffe tak, men jeg ville ikke vært erfaringen foruten. Jeg lærer så enormt mye og jeg skaffer meg mer av den erfaringen jeg trenger for å bidra enda bedre som gründercoach.
Jeg kan ikke hjelpe alle og har ingen ambisjoner om det, men de som kommer, og der hvor kjemien klaffer, kan jeg gjøre en forskjell, og det er en fin ting. Jeg coacher friske mennesker som vil ha mer ut av livene sine. Mennesker som kjenner på at de har ubrukte ressurser som ikke får slippe til.
Gjennom å coache andre blir man veldig mye mer bevisst på seg selv også. På godt og vondt. En coach blir aldri utlært, og det er nødvendig og avgjørende at en coach også følger med i utviklingen av faget, og selv har en coach eller mentor. Jeg holder meg oppdatert og har både egen coach og mentor.
Det er endel praksistimer igjen før jeg får neste sertifisering, men veien dit er virkelig givende og spennende.
Ta en titt på Livshjulet ditt (bildet i innlegget). 👍😉