Psykisk helse hos unge før og nå

"Hvis du ikke forteller, så gjør jeg det!" sa hun bestemt til meg.

Hemmeligheten min hadde blitt synlig.

1 av 6 foreldre er bekymret for egne barns psykiske helse leser jeg i FVN.

Vi var mange som hadde "greier" å hanskes med som unge på 80- og 90-tallet. At det var dårlig psykiske helse tror jeg ikke vi skjønte da. 🤔

Jeg lærte å kaste opp da jeg gikk på ungdomsskolen. Som aktiv danser fikk jeg gode tilbakemeldinger, men også hint om at jeg var for tykk. Jeg lærte meg hva som var lurt å spise og drikke for å klare å kaste det opp igjen, og sånn holdt det på i mange år.

På gymnaset var det ei klassevenninne som en dag tok meg til siden. "Du er helt blå på leppene, og det er ikke normalt. Jeg vet hva du driver med, og om du ikke forteller noen om dette, så gjør jeg det!"

Det var klar tale fra ei jeg stolte på. Jeg lovet å snakke med en lærer, og jeg valgte gymlæreren vår. Likte han. Det jeg ikke helt visste da var at han kjente mammaen min godt, så det gikk fort med infoen...

Før jeg visste ordet av det ble det satt opp samtaler med en sosionom på sykehuset. Vi to hadde veldig mange gode samtaler om alt mulig. Jeg så frem til samtalene våre. Jeg tror den årelange prosessen der med å bygge selvbilde, selvfølelse og selvtillit gjorde meg interessert i å hjelpe andre mennesker. Hvorfor i alle dager skulle jeg holde på sånn - ødelegge meg selv - for å tilpasse meg andres holdninger?

Samtalene varte helt til jeg var ferdig på gymnaset. Jeg fikk ikke diagnosen bulimi likevel for jeg var visst nok "for bevisst" på hva jeg drev på med. Sosionomen var veldig tydelig på at jeg burde komme meg litt bort - fra alt og alle, og begynne litt på nytt.

Så jeg flyttet til Paris for å være au-pair med en 2´er i fransk fra 2. kl på gymnaset. 😅 Jeg hadde troen på at det skulle gå bra for jeg hadde fått bare 5´ere i fransk på ungdomsskolen, så jeg skyldte på læreren på gymnaset. Ingen særlig relasjon der. ☺️

Jeg sluttet med å kaste opp før jeg dro. Hadde 18 fantastiske måneder i Paris og tok opp igjen fransken da jeg kom hjem - også 3. kl. fransken og fikk full pott. (Det var læreren! 😅)

Jeg tror mange unge, som meg den gang, sliter med å passe inn. Om det er å passe inn som danser, eller passe inn i de riktige buksene. Passe inn på håndballbanen. Passe inn i koret. Passe inn i gjengen...

Likevel når jeg ser mine egne tenåringer og hva de går gjennom så må jeg innrømme at de nok har flere utfordringer enn oss på 80- og 90-tallet.

I dag har jeg en følelse av at færre stiller opp og tvinger en til å forteller, eller "snitcher/ sladrer" for å hjelpe venner av frykt. Er det sånn? Det er i så fall trist, for det betydde mye for meg. 🙏

Nesten rart at det ikke er flere enn 1 av 6 foreldre som bekymrer seg.

👉 Er du bekymret?

Link til saken i FVN: https://www.fvn.no/norgeogverden/i/3pqWkq/en-av-seks-foreldre-bekymret-for-barnets-psykiske-helse